Mønsteret du tar med deg inn i relasjoner
Måten vi knytter oss til andre på som voksne, er sjelden tilfeldig. Den følger ofte et mønster som ble lagt tidlig i livet, i de første relasjonene vi hadde til omsorgspersonene våre. Dette mønsteret kalles tilknytningsstil, og det påvirker hvordan vi opplever nærhet, avstand, tillit og trygghet i relasjonene våre i dag.
Å forstå sin egen tilknytningsstil kan være som å få en nøkkel til å forstå mange av reaksjonene man har strevd med. Hvorfor du blir så urolig når noen ikke svarer. Hvorfor nærhet noen ganger føles kvelende. Hvorfor du tiltrekkes av akkurat de menneskene som er vanskeligst å nå.
Hvor tilknytningsstilen kommer fra
Tilknytningsstilen vår formes i samspillet med dem som tok seg av oss da vi var små. Et barn som konsekvent ble møtt med trygghet, trøst og forutsigbarhet, lærer at andre er til å stole på, og at det er trygt å være nær. Dette legger grunnlaget for det vi kaller en trygg tilknytning.
Men når omsorgen var uforutsigbar, fraværende eller utrygg, utvikler barnet andre strategier for å håndtere det. Noen lærer at de må klamre seg fast og være på vakt for å sikre nærhet. Andre lærer at det tryggeste er å klare seg selv og ikke stole for mye på andre. Disse tidlige strategiene blir til mønstre vi tar med oss inn i voksenlivet.
Det viktige å forstå er at ingen av disse mønstrene er en feil ved deg. De var fornuftige tilpasninger til det miljøet du vokste opp i. De hjalp deg å håndtere det du sto i. Men som voksen kan de samme mønstrene skape utfordringer i relasjonene dine.
De ulike mønstrene
Selv om virkeligheten er mer nyansert enn enkle kategorier, kan det være nyttig å kjenne til de vanligste tilknytningsmønstrene. Trygg tilknytning kjennetegnes av at man kan være nær andre uten å miste seg selv, og kan være alene uten å føle seg forlatt. Man stoler grunnleggende på at relasjoner er trygge.
Ved en mer engstelig tilknytning kjenner man ofte på en sterk frykt for å bli forlatt. Man kan bli urolig ved minste tegn til avstand, søke mye bekreftelse, og tolke tvetydige signaler i verste mening. Behovet for nærhet er stort, men det følges av en konstant frykt for å miste den.
Ved en mer unnvikende tilknytning har man derimot lært å holde andre på avstand. Nærhet kan kjennes ubehagelig eller kvelende, og man verdsetter selvstendighet høyt, noen ganger som en måte å beskytte seg mot å bli såret på. Mange kjenner seg igjen i en blanding av disse mønstrene, avhengig av situasjon og relasjon.
Når mønstrene møtes
Tilknytningsstiler spiller ofte sammen på måter som kan forsterke hverandre. En vanlig dynamikk er at en person med engstelig tilknytning trekkes mot en med unnvikende tilknytning. Den ene søker nærhet, den andre trekker seg unna, og begge får bekreftet sine dypeste frykter.
Den engstelige opplever at frykten for å bli forlatt blir bekreftet, og søker enda mer nærhet. Den unnvikende opplever at frykten for å bli oppslukt blir bekreftet, og trekker seg enda lenger unna. Slik kan to mennesker bli fanget i en smertefull dans, der begge gjør hverandre mer utrygge.
Å kjenne igjen denne dynamikken kan være en stor lettelse. Det hjelper deg å forstå at problemet ikke nødvendigvis er at dere ikke passer sammen som mennesker, men at to gamle mønstre kolliderer. Og mønstre kan, med bevissthet og arbeid, endres.
Mot en tryggere tilknytning
Den gode nyheten er at tilknytningsstil ikke er en livstidsdom. Forskning viser at mennesker kan bevege seg mot en tryggere tilknytning gjennom livet, særlig gjennom trygge relasjoner og bevisst arbeid med egne mønstre.
Det første steget er å bli kjent med sitt eget mønster, uten å dømme det. Når du legger merke til at du klamrer deg fast eller trekker deg unna, kan du minne deg selv på at dette er en gammel strategi, ikke nødvendigvis en passende respons på det som skjer nå.
Trygge relasjoner spiller en avgjørende rolle. Når du gjentatte ganger opplever at noen er der, at de ikke forsvinner ved første uenighet, og at nærhet ikke fører til at du mister deg selv, lærer nervesystemet ditt gradvis noe nytt. Det lærer at tilknytning kan være trygt. Og litt etter litt kan et nytt mønster vokse fram ved siden av det gamle.
Du kan lære trygghet
Tilknytningsstilen din forteller en historie om hvor du kommer fra, men den bestemmer ikke hvor du skal. Den er et utgangspunkt, ikke en endestasjon. Det du lærte tidlig, kan du lære om igjen.
Å forstå mønsteret ditt er begynnelsen. Derfra kan du, med tid, tålmodighet og gjerne litt hjelp, bevege deg mot relasjoner der du kjenner deg tryggere, både med andre og med deg selv. Du er ikke fastlåst i fortidens mønstre. Du er i stand til å lære en ny måte å være nær på.
Dette temaet utforsker jeg dypere i boken min, Er jeg uelskbar? Hvorfor du føler deg alene og hvordan du kan endre det.