Når du forsvinner for å passe inn
Det finnes en stille form for svik mange av oss begår mot oss selv, ofte uten å merke det. Vi sier ja når vi mener nei. Vi tier når noe plager oss. Vi demper meningene våre for ikke å ta for stor plass. Vi tilpasser personligheten vår etter hvem vi er sammen med. Litt etter litt forsvinner vi.
Dette kaller jeg selvoppgivelse. Det er når vi gradvis trekker oss bort fra hvem vi egentlig er, for å knytte oss til og bli akseptert av andre. Vi later som vi er noen vi ikke er, fordi vi et sted inni oss tror at det ekte oss ikke er godt nok.
Hvordan selvoppgivelse ser ut
Selvoppgivelse viser seg på mange subtile måter. Du sier ja til ting du egentlig ikke vil. Du holder tilbake når noe er galt. Du overtenker hver melding før du sender den. Du beklager når ingenting er din feil. Du justerer hvem du er etter hvem som er i rommet.
Utad kan dette se ut som vennlighet, fleksibilitet og det å være lett å ha med å gjøre. Og andre setter ofte pris på det. Men under overflaten skjer det noe annet. Dine egne behov forblir udekket og forsvinner gradvis. Du gir og gir, og kjenner deg likevel tom.
Det er viktig å ikke dømme deg selv for dette. Selvoppgivelse oppstår ikke fordi du er svak eller falsk. Den oppstår fordi det på et tidligere tidspunkt i livet ditt ikke føltes trygt å være deg selv. Så du tilpasset deg. Det var en klok strategi den gangen, men den har en høy pris i lengden.
Den indre kostnaden
På kort sikt kan selvoppgivelse virke lurt. Den reduserer konflikt, øker aksept og hjelper deg å unngå avvisning. Men over tid bærer den en enorm indre kostnad. Du mister deg selv. Du mister kontakten med hvem du egentlig er.
Selvfølgelig må vi alle tilpasse oss til en viss grad. Det finnes sosiale normer og hensyn vi må ta. Men det er forskjell på sunn tilpasning og det å konstant viske ut seg selv. Hvis du kjenner deg igjen i denne teksten, har du sannsynligvis gått langt utover det som er sunt.
Når du gang på gang sender deg selv budskapet om at dine behov kommer i andre rekke, at det å holde kontakten er viktigere enn å være tro mot deg selv, begynner noe å forvitre. Du blir fremmed for din egen vilje, dine egne ønsker, din egen stemme.
Å finne veien tilbake
Det er forskjell på å forstå hvorfor du har tilpasset deg, og på å velge å fortsette å leve slik. Når du har sett mønsteret, kan du begynne å ta en beslutning om å endre det. Ikke ved å tvinge fram en falsk selvtillit, ikke ved å bli kald eller avvisende, og ikke ved å bli en helt annen person over natten. Men ved å legge merke til øyeblikkene der du forsvinner fra deg selv, og forsiktig avbryte mønsteret.
Et konkret sted å begynne er med små spørsmål i hverdagen. Før du sier ja, spør deg selv om du egentlig vil dette. Før du beklager, spør om du faktisk gjorde noe galt, eller om du bare prøver å holde stemningen trygg. Før du demper meningen din, spør om du uttrykker deg selv eller styrer den andres reaksjon.
Dette er små spørsmål i små øyeblikk. Men livet ditt er bygd av små øyeblikk, og selvtillit bygges ikke gjennom store, dramatiske beslutninger. Den bygges gjennom mange små valg der du gradvis lærer hva du vil, og aksepterer at du har rett til å ha disse behovene og ønskene.
Det handler ikke om å bli egoistisk
Mange er redde for at det å slutte å oppgi seg selv betyr å bli egoistisk eller hensynsløs. Men det handler ikke om det. Det handler om å være passe egoistisk, i en sunn forstand. Om å ta vare på deg selv slik at du faktisk har noe å gi.
Det er tider vi må gjøre ting vi ikke liker, det er en del av livet. Men du må lære deg å sette grenser, både for andre og for deg selv. Du må lære at nei er en fullstendig setning, og at det å si det ikke gjør deg til et dårlig menneske.
Når du begynner å hevde deg selv, vil noe overraskende skje. Selvrespekten din vokser. De gode relasjonene tåler det og blir ofte sterkere. Og de som ikke tåler at du tar plass, viser deg samtidig at de kanskje ikke var gode for deg likevel.
Du fortjener å eksistere fullt ut
Å slutte å overse seg selv er en av de viktigste tingene du kan gjøre for din egen helse og dine relasjoner. Du fortjener å ta plass, å ha behov, å si hva du mener og å være den du faktisk er.
Det er en reise som tar tid, og den krever at du møter deg selv med tålmodighet. Men hvert lille valg der du velger deg selv i stedet for å forsvinne, bringer deg nærmere et liv der du ikke lenger må gi slipp på deg selv for å høre til.
Dette temaet utforsker jeg dypere i boken min, Er jeg uelskbar? Hvorfor du føler deg alene og hvordan du kan endre det.