Når smerten ikke har én tydelig årsak
Mange tenker på traumer som store, dramatiske hendelser. En ulykke, et overgrep, et plutselig tap. Og slike hendelser er selvsagt traumatiske. Men det finnes en annen form for traume som er langt mer utbredt, og som ofte går helt under radaren. Det handler om de små sårene, gjentatt over tid.
I psykologien snakker vi om serietraumer når vi ser på alle de små opplevelsene som til sammen former oss. Det kan være gjentatt avvisning, stadige kommentarer, en følelse av aldri helt å høre til. Hver enkelt hendelse virker kanskje ubetydelig. Men summen av dem, over år, kan prege oss like dypt som én stor hendelse, noen ganger dypere.
Hvorfor de små sårene er så vanskelige å se
Det som gjør serietraumer så lumske, er nettopp at de er små. Det er ingen enkelt hendelse å peke på, ingen tydelig før og etter. Du kan ikke si at det var da det skjedde, fordi det ikke skjedde på ett tidspunkt. Det skjedde gradvis, dråpe for dråpe.
Dette fører til at mange mennesker undervurderer sin egen smerte. De tenker at de ikke har vært utsatt for noe alvorlig, at andre har hatt det mye verre, at de ikke har rett til å slite. Men dette er en misforståelse. Smerten din er like reell og like gyldig, selv om den ikke kan spores til én dramatisk hendelse.
Jeg møter ofte mennesker som bærer på tung indre smerte, men som føler at de ikke fortjener hjelp fordi det ikke har skjedd dem noe stort nok. Til dem sier jeg alltid det samme: du trenger ikke å rettferdiggjøre din egen smerte. Den teller, uansett hvor den kommer fra.
Hvordan små sår former selvbildet
Gjentatte små opplevelser av avvisning eller utenforskap setter spor, ikke som enkeltminner, men som et mønster i hvordan vi ser oss selv og verden.
Det starter med små erfaringer. Subtile avvisninger, kommentarer, holdninger til deg eller til det du interesserer deg for. Etter hvert som disse opplevelsene gjentar seg, vokser det fram en konklusjon. I begynnelsen er det bare en vag følelse av at noe ved deg kanskje ikke er helt som det skal. Over tid blir denne følelsen til en overbevisning.
Det som en gang var enkelthendelser, smelter sammen og blir til en historie om hvem du er. I stedet for at det gikk ikke så bra denne gangen, blir det noe ved meg fungerer ikke. Slik blir de små sårene til grunnmuren i selvbildet, uten at vi engang er klar over at det har skjedd.
Kroppen husker
Serietraumer setter seg ikke bare i tankene. De setter seg også i kroppen. Når vi over lang tid lever med en følelse av utrygghet, av ikke å høre til, av å måtte være på vakt, påvirker det nervesystemet vårt.
Mange som bærer på serietraumer, lever i en tilstand av kronisk stress uten å være klar over det. Kroppen er konstant litt anspent, alltid litt beredt på fare. Over tid kan dette gi seg utslag i søvnproblemer, utmattelse, anspenthet og en rekke fysiske plager. Kroppen bærer det sinnet ikke har satt ord på.
Dette er ikke innbilning. Sammenhengen mellom langvarig psykisk belastning og fysisk helse er godt dokumentert. Når vi forstår dette, blir det også lettere å være tålmodig med seg selv. Du reagerer ikke uten grunn. Kroppen din responderer på noe ekte.
Veien mot heling
Det første steget i å hele serietraumer er å anerkjenne dem. Å tillate seg selv å se at de små sårene faktisk har preget en, uten å bagatellisere eller sammenligne med andre. Din historie er din, og den fortjener å bli tatt på alvor.
Det neste er å forstå at det som er lært, kan læres om. Mønstrene som ble bygget opp gjennom mange små opplevelser, er ikke hugget i stein. De kan utforskes, forstås og gradvis endres. Det krever tid og som regel litt hjelp, men det er fullt mulig.
En viktig del av arbeidet er å møte seg selv med medfølelse. Du tilpasset deg det du opplevde, på den beste måten du kunne. Du er ikke ødelagt. Du er en overlever, og styrken som hjalp deg gjennom, er den samme styrken som nå kan hjelpe deg videre.
Din smerte teller
Hvis du har kjent deg igjen, vil jeg at du skal sitte igjen med dette: du trenger ikke én stor katastrofe for å ha vondt. De små sårene er ekte, og de fortjener oppmerksomhet og omsorg.
Å forstå at smerten din kommer fra noe forståelig, fra summen av mange små opplevelser, er ikke en unnskyldning. Det er en begynnelse. For når du forstår hvor noe kommer fra, kan du også begynne å gjøre noe med det.
Dette temaet utforsker jeg dypere i boken min, Er jeg uelskbar? Hvorfor du føler deg alene og hvordan du kan endre det.