En prosess de færreste er forberedt på
De aller fleste foreldre som ender i en rettsprosess om barna, hadde aldri sett for seg at de skulle havne der. Man ser gjerne for seg at dette er noe som skjer andre, i saker med langt større problemer enn ens egne.
Så står man der likevel, med brev fra retten og datoer man må forholde seg til, i en prosess man verken kjenner språket eller reglene i.
Denne teksten er ikke juridisk veiledning, og den handler ikke om enkeltsaker. Den handler om det menneskelige i å stå i en slik prosess, og om noen ting som kan gjøre den litt mindre skremmende.
Hvorfor det kjennes så belastende
Foreldretvister oppleves ofte som mer inngripende enn andre juridiske prosesser, og det er en god grunn til det.
I de fleste rettssaker er det en handling som vurderes. Her er det noe som ligger mye nærmere identiteten din, nemlig deg som forelder. Det oppleves for mange som å bli veid og målt på det mest personlige som finnes.
I tillegg er innsatsen så høy. Det handler om tid med barnet ditt. Det gjør at hver eneste detalj kjennes avgjørende, og mange beskriver en konstant anspenthet gjennom hele forløpet.
Og prosessene tar tid. Måneder, ofte lenger. Å leve i beredskap så lenge tærer på søvn, konsentrasjon og overskudd. Mange oppdager at de fungerer dårligere på jobb og i andre relasjoner underveis, uten helt å ha forutsett det.
Frykten for å fremstå feil
Noe av det som tapper mest energi, er tanken på å bli vurdert.
Mange begynner å overtenke alt. Hvordan de formulerer seg. Hvordan de fremstår i møter. Om noe de har sagt kan misforstås. Det er en helt naturlig reaksjon, men den er utmattende, og den kan faktisk gjøre møter vanskeligere. Når man er så opptatt av å prestere, blir man mindre seg selv.
Her er noe verdt å vite. De som arbeider i dette feltet, møter anspente foreldre hele tiden. Det er forventet. Ingen tolker nervøsitet som et tegn på noe negativt. Det ville vært langt mer påfallende om en forelder virket helt uberørt av situasjonen.
Det som faktisk står i sentrum
Noe som overrasker mange, er hvor mye fokuset er rettet mot barnets utvikling og velferd, og hvor lite det handler om hvem som har rett i konflikten mellom de voksne.
Barnefaglig arbeid handler grunnleggende om barnets behov, barnets utvikling og barnets opplevelse av sin egen situasjon. Historien om hvem som gjorde hva mot hvem i forholdet, er som regel langt mindre sentral enn foreldre tror.
Dette er verdt å ta innover seg av flere grunner. Det tar noe av presset bort fra å skulle bevise noe om den andre. Og det peker på hvor det virkelige arbeidet ligger, nemlig i evnen til å se situasjonen fra barnets side.
Det er samtidig noe av det vanskeligste å få til når man selv står i krise. Når man er redd og under press, blir man naturlig nok opptatt av sitt eget. Det er menneskelig. Men det er også her mange finner at det faktisk nytter å legge inn arbeid, ikke for å fremstå på en bestemt måte, men fordi det endrer noe reelt i relasjonen til barnet.
Å beholde noe utenfor saken
En av de vanligste fellene i lange prosesser er at saken tar over hele livet.
Man snakker om den med alle som gidder å høre. Man leser om liknende saker på nettet om natten. Man går gjennom argumenter i hodet mens man egentlig skulle sovet. Til slutt finnes det knapt et rom i livet som ikke handler om dette.
Det er forståelig, for saken er viktig. Men det gjør vondt verre. Jo mer plass konflikten får, jo mindre overskudd har du igjen, både til barnet ditt og til å faktisk stå i prosessen.
Prøv å holde av noe som er helt uberørt. En aktivitet, en type samtale, en dag i uken. Det er ikke å flykte fra ansvaret. Det er å sørge for at det finnes noe igjen av deg gjennom forløpet.
Du trenger ikke å bære det alene
Mange i denne situasjonen forteller lite til omgivelsene. Man vil ikke fremstå bitter, man vil ikke sette den andre i et dårlig lys, og man er kanskje redd for hva folk vil tenke.
Resultatet er at man bærer en stor belastning alene, gjennom en lang periode.
Å ha et sted å legge fra seg uroen og sortere tankene kan gjøre en betydelig forskjell. Ikke fordi det endrer saken, men fordi det gjør deg bedre i stand til å stå i den, og til å være en tilstedeværende forelder underveis.
Du trenger ikke å ha alle svarene, og du trenger ikke å være samlet hele tiden. Du trenger et sted der du kan være ærlig om hvordan det faktisk er.
Hvis du kjenner deg igjen og ønsker noen å snakke med om situasjonen du står i, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt.