Den første reaksjonen
Få beskjeder treffer så hardt som den om at det er sendt en bekymringsmelding om familien din. Mange beskriver det nesten fysisk. Det svartner litt, magen snører seg, og tankene går umiddelbart til det verste.
Den første reaksjonen er ofte frykt, tett fulgt av sinne. Hvem har meldt? Hva har de sagt? Hvorfor har ingen snakket med meg først? For mange kommer også skammen fort. Tanken om at man har mislyktes som forelder, og at nå skal alle få vite det.
Alt dette er normale reaksjoner. Du er ikke overfølsom, og du overdriver ikke. Det er en av de mest inngripende beskjedene et menneske kan få, fordi den berører det som ligger nærmest identiteten vår, nemlig hvordan vi er som foreldre.
Hva en bekymringsmelding faktisk er
Noe som kan være nyttig å vite tidlig: en bekymringsmelding er ikke en konklusjon. Det er ikke en dom over deg, og det er ikke det samme som at noen har bestemt seg for noe.
Det er en melding om at noen har vært bekymret. Barnevernstjenesten skal gjennomgå meldingen snarest, og senest innen en uke, og deretter vurdere om det er grunnlag for å undersøke saken nærmere. Blir meldingen henlagt uten undersøkelse, skal det som hovedregel begrunnes skriftlig.
Mange meldinger kommer fra skole, barnehage eller helsevesen, der ansatte har en lovpålagt plikt til å melde fra ved bekymring. De skal ikke gjøre en full vurdering først. De skal melde, og så er det andres oppgave å undersøke.
Det betyr at en melding ofte sier mer om at noen la merke til noe, enn om hva som faktisk er situasjonen i familien din. En rapport fra Bufdir viste at bare rundt en tredel av meldingene endte med at barnet fikk tiltak, og at andelen undersøkelser som henlegges har økt over tid.
Det gjør det ikke mindre ubehagelig. Men det kan hjelpe å vite at du ikke står overfor et vedtak. Du står i starten av en vurdering.
To måter å møte det på
Når man er redd, er det to reaksjoner som ligger nærmest. Enten trekker man seg tilbake og lukker igjen, eller så går man i forsvar og møter alt med motstand.
Begge er dypt menneskelige. Når noe truer det vi er mest glad i, mobiliserer kroppen. Men begge har en tendens til å gjøre situasjonen vanskeligere, ikke lettere.
Den tredje veien er å møte det åpent. Ikke fordi du skal legge deg flat eller si deg enig i noe du ikke kjenner deg igjen i, men fordi åpenhet gir deg noe forsvaret ikke gir. Den lar deg faktisk delta i det som skjer, i stedet for å stå på utsiden av en prosess om ditt eget liv.
Åpenhet betyr å svare på spørsmål, stille spørsmål tilbake, og være villig til å se på egen situasjon. Ikke fordi noen krever selvkritikk, men fordi de fleste av oss har noe vi kunne gjort bedre, og fordi det å kunne se det er en styrke, ikke en innrømmelse av nederlag.
Her ligger noe verdt å tenke gjennom. Ydmykhet blir av og til forvekslet med å gi opp sin egen versjon. Det er ikke det samme. Du kan mene tydelig at bekymringen bygger på en misforståelse, og likevel være åpen for samtalen. De to utelukker ikke hverandre.
Og likevel: systemet er ikke ufeilbarlig
Samtidig hører det med til bildet at dette er et system drevet av mennesker, og mennesker kan ta feil.
Vurderinger gjøres ofte med begrenset informasjon og under tidspress. Norge har også fått kritikk internasjonalt for hvordan enkelte barnevernssaker er håndtert, blant annet i Strand Lobben-saken i Den europeiske menneskerettsdomstolen, som gjaldt retten til familieliv. Det er ikke en påstand fra en aktivistkant. Det har vært en del av den offentlige samtalen om feltet, og har bidratt til endringer i regelverket.
Å anerkjenne dette er ikke det samme som å mistenkeliggjøre alle som jobber der. De aller fleste går på jobb med et oppriktig ønske om å hjelpe barn. Men det er en falsk trygghet å tro at et system er ufeilbarlig fordi intensjonen er god.
For deg som forelder betyr dette to ting samtidig. Du har grunn til å møte prosessen med åpenhet. Og du har rett til å være uenig, stille spørsmål og be om at ting begrunnes.
Litt om dine rettigheter
Mange vet lite om sine egne rettigheter i en slik situasjon, og det bidrar til avmakten. Jeg er psykolog og ikke jurist, så dette er kun ment som en pekepinn. For det juridiske bør du gå til Bufdir eller en advokat.
Noe av det viktigste er nedfelt i selve loven. Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre, og skal behandle dem med respekt. Det er ikke bare en god intensjon, det er lovfestet.
Som forelder er du normalt part i en undersøkelsessak, og det gjelder som hovedregel begge foreldre, også når dere ikke bor sammen. Som part har du rett til å uttale deg, og barnevernet skal i utgangspunktet legge fram for deg de opplysningene de innhenter underveis, slik at du får si din mening om dem. Du har også rett til innsyn i sakens dokumenter, med visse begrensninger, og den retten oppstår så snart en undersøkelse er åpnet.
Du kan spørre om å ha med deg en person du stoler på i møter. Det er vanlig, og mange opplever at det hjelper, både for å ha støtte og for å huske hva som faktisk ble sagt.
Når det gjelder advokat, er bildet delt. I undersøkelsesfasen får du ikke automatisk dekket advokathjelp, men i mer omfattende saker kan du be barnevernet om å dekke et visst antall timer. Dersom saken utvikler seg til å handle om tvangstiltak og fremmes for barneverns- og helsenemnda, har du rett på fri rettshjelp uavhengig av inntekt og formue. Det er verdt å undersøke tidlig hva som gjelder i din situasjon, ikke først når det haster.
Det som faktisk står i sentrum
Noe som overrasker mange, er hvor mye fokuset er rettet mot barnets utvikling og velferd, og hvor lite det handler om hvorvidt foreldre er feilfrie.
Ingen forventer at du skal være en perfekt forelder. Det som undersøkes, er hvordan barnet har det, hvordan barnet utvikler seg, og hvordan barnet selv opplever sin situasjon. Ikke om huset er ryddig, ikke om du sa noe klossete i et anspent møte.
Dette er verdt å ta innover seg, fordi det flytter oppmerksomheten dit den hører hjemme. Det virkelige arbeidet ligger sjelden i å bevise noe om seg selv. Det ligger i å se situasjonen fra barnets side, og i å være villig til å jobbe med det som eventuelt kan bli bedre.
Det er samtidig noe av det vanskeligste når man selv er redd. Når vi er under press, blir vi naturlig nok opptatt av vårt eget. Det er menneskelig, og det er ingen grunn til å skamme seg over det.
Å komme gjennom det
Slike prosesser kan ta tid, og de tærer. Mange sover dårlig, går gjennom samtaler i hodet om natten, og kjenner en uro som ikke slipper taket.
Noen enkle ting hjelper. Ha minst ett menneske du kan snakke ærlig med om hvordan du har det, ikke nødvendigvis om detaljene. Beholde noe i livet som ikke handler om saken. Og være oppmerksom på hvordan du snakker til deg selv, for mange blir langt hardere mot seg selv enn de ville vært mot en venn i samme situasjon.
Å søke støtte i en slik periode er ikke et tegn på at noe er galt med deg. Det er et tegn på at du tar situasjonen på alvor og vil håndtere den så godt du kan. Å ha et sted å legge fra seg uroen og sortere tankene kan gjøre stor forskjell, ikke fordi det endrer saken, men fordi det gjør deg bedre i stand til å stå i den, og til å være til stede for barnet ditt underveis.
Hvis du kjenner deg igjen og ønsker noen å snakke med om situasjonen du står i, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt.