Har du noen gang lagt merke til at du tiltrekkes mest av nettopp de menneskene som er vanskeligst å få? At den som viser klar og tydelig interesse, kjennes mindre spennende, mens den som er litt uoppnåelig, fyller tankene dine?
Dette er et vanlig mønster, særlig i romantiske relasjoner. Vi jager de utilgjengelige og overser dem som faktisk er der og ønsker oss. Det kan kjennes som intens forelskelse, men ofte er det noe annet som spiller seg ut, noe som har lite med ekte kjærlighet å gjøre.
Hvor mønsteret kommer fra
For å forstå hvorfor vi jager de utilgjengelige, må vi se på hvor mønsteret kommer fra. Ofte handler det om tidligere erfaringer der kjærlighet eller aksept ikke var noe selvfølgelig, men noe man måtte jobbe for.
Hvis du vokste opp med en omsorgsperson som var uforutsigbar, noen ganger varm og tilstedeværende, andre ganger fjern og utilgjengelig, lærte du tidlig at kjærlighet er noe ustabilt som krever innsats. Du lærte å jakte på de øyeblikkene av nærhet, å streve etter den oppmerksomheten som kom og gikk.
Som voksen kan dette mønsteret følge deg. Den ustabile, utilgjengelige kjærligheten kjennes velkjent, nesten riktig, fordi det er det du forbinder med kjærlighet. Den trygge, stabile kjærligheten, derimot, kan kjennes fremmed og til og med kjedelig, fordi den ikke aktiverer det gamle jaktinstinktet.
Det idealiserte bildet
Mange som strever med dette mønsteret, har en historie med å stå på utsiden og se inn. Kanskje følte du deg ofte utenfor den sosiale gruppen, og bygde opp et idealisert bilde av hvordan det ville kjennes å endelig høre til, å endelig bli valgt.
Når vi bærer på et slikt idealisert bilde, jager vi ofte det bildet snarere enn det virkelige mennesket. Den utilgjengelige personen blir et lerret vi maler drømmene våre på. Vi forelsker oss i forestillingen om hva det ville bety hvis akkurat denne personen valgte oss, mer enn i personen slik de faktisk er.
Usikkerheten i jakten holder bildet i live. Så lenge vi ikke har fått personen, kan vi fortsette å forestille oss at de er svaret på alt vi mangler. Det er nettopp uoppnåeligheten som gjør dem så fristende.
Hva jakten gjør med oss
Det er viktig å se hva dette mønsteret gjør med oss over tid. Å jage de utilgjengelige skaper ikke trygghet. Det skaper ikke stabilitet. Det skaper en emosjonell avhengighet av svingninger, av det stadige opp og ned mellom håp og skuffelse.
Og det forsterker et smertefullt indre budskap: at kjærlighet er noe du må fortjene gjennom innsats, tålmodighet og ved å gjøre deg selv mindre. At du må jobbe for å bli valgt, fordi du ikke er verdt å velge bare ved å være den du er.
Hver gang vi jager noen som ikke møter oss, bekrefter vi denne troen. Vi lærer oss selv, om og om igjen, at vår plass i andres liv er noe usikkert vi må kjempe for. Det er utmattende, og det fører oss aldri nærmere den tryggheten vi egentlig søker.
Å bryte mønsteret
Å gi slipp på dette mønsteret betyr ikke at du slutter å bry deg dypt om mennesker. Det betyr at du begynner å legge merke til når omsorg blir til jakt, når interesse blir til overinvestering i noen som ikke møter deg.
Et nyttig spørsmål er ikke vil de ha meg, men heller: kjenner jeg at jeg må bli mindre av meg selv for å holde på oppmerksomheten deres? Hvis svaret gang på gang er ja, er det du opplever ikke tilknytning i sunn forstand. Det er tilpasning under utrygghet.
Når du begynner å kjenne igjen mønsteret, kan du også begynne å velge annerledes. Å legge merke til de menneskene som faktisk er tilgjengelige, som viser ekte interesse, og å gi dem en sjanse, selv om de i begynnelsen ikke aktiverer den velkjente uroen.
Kjærlighet skal ikke måtte fortjenes
Den dypeste sannheten her er at ekte kjærlighet ikke er noe du må jage eller fortjene. Den er ikke et bytte du fanger gjennom utrettelig innsats. Den vokser fram mellom to mennesker som møter hverandre, trygt og gjensidig.
Du fortjener en kjærlighet som er der, som velger deg uten at du må kjempe for hvert smul av oppmerksomhet. Veien dit går gjennom å forstå mønsteret, og gjennom å lære at den roen du har vært vant til å forveksle med kjedsomhet, faktisk kan være det tryggeste og vakreste du finner.
Dette temaet utforsker jeg dypere i boken min, Er jeg uelskbar? Hvorfor du føler deg alene og hvordan du kan endre det.