En av våre dypeste frykter
Dypt i de fleste av oss lever en frykt for å bli avvist. For noen er den knapt merkbar. For andre styrer den nesten alt, hvem de tør å bli glad i, hva de tør å si, hvor mye av seg selv de tør å vise. Frykten for avvisning er en av de mest grunnleggende menneskelige fryktene vi har.
Jeg tror en av våre dypeste frykter er å ikke være verdig kjærlighet. Tanken om at hvis noen virkelig kjente meg, det ekte meg, ville de ikke ønske å være sammen med meg. Denne frykten er instinktiv, og for dem som har opplevd avvisning gjennom mange år, kan den prege hele måten de møter verden på.
Hvorfor frykten sitter så dypt
Frykten for avvisning er ikke en svakhet eller en feil. Den er biologisk forankret i oss. Gjennom hele menneskets historie var det å høre til en gruppe et spørsmål om overlevelse. Den som ble støtt ut av fellesskapet, var i reell fare. Derfor utviklet vi en sterk indre alarm som varsler oss om enhver trussel mot tilhørigheten.
Denne alarmen er nyttig i utgangspunktet. Den får oss til å bry oss om relasjonene våre, å investere i fellesskap, å ta vare på båndene til andre. Men hos mennesker som har opplevd mye avvisning, kan alarmen bli overfølsom. Den utløses ikke bare ved reell fare, men ved det minste tegn til mulig avvisning, et nøytralt ansiktsuttrykk, et forsinket svar, en tone som kan tolkes på flere måter.
Når alarmen er overfølsom, lever man i en konstant beredskap. Man speider hele tiden etter tegn på at man er i ferd med å bli forlatt eller utstøtt. Og fordi man leter etter det, finner man det ofte, selv der det ikke finnes.
Hvordan frykten styrer oss
Frykten for avvisning påvirker oss på mange måter, ofte uten at vi er klar over det. Noen blir mennesker som tilpasser seg alt og alle, som aldri sier nei, som gjør seg så lette å like som mulig for ikke å risikere å bli avvist. Andre trekker seg unna før de kan bli forlatt, og holder folk på avstand for å beskytte seg.
En vanlig konsekvens er at man holder tilbake de delene av seg selv man tror er for mye eller for rare. Man viser en trygg, redigert versjon av seg selv, men aldri den ekte. Tanken er at hvis de bare ser den polerte utgaven, kan de ikke avvise det virkelige meg. Men prisen er høy, for ingen kan da knytte seg til den man egentlig er.
Frykten kan også føre til at man tolker alt i verste mening. En venn som ikke svarer med en gang, blir til bevis på at de er lei av meg. En kommentar som var ment nøytralt, blir til en avvisning. På den måten skaper frykten ofte akkurat den avstanden den er redd for.
Den falske alarmen
Det viktige å forstå er at frykten for avvisning ofte er en falsk alarm. Reaksjonene dine er ekte, men de er basert på en gammel situasjon, ikke nødvendigvis på det som skjer akkurat nå.
Hvis du lærte tidlig at verden var et utrygt sted hvor du lett kunne bli avvist, satte hjernen din opp et alarmsystem for å beskytte deg. Men den situasjonen er ikke nødvendigvis din situasjon i dag. Du er ikke lenger det barnet i det miljøet. Du har langt mer kontroll over livet ditt nå, over hvem du omgir deg med og hvilke relasjoner du gir energi til.
Selv om alarmen er falsk, er følelsen ekte. Det hjelper ikke å si til seg selv at man bare skal slutte å føle. Men det hjelper å begynne å gjenkjenne alarmen for det den er, en gammel beskyttelsesmekanisme, og å minne seg selv på at man ikke trenger å følge den blindt.
Å leve med mindre frykt
Du kan ikke fjerne frykten for avvisning helt, og det skal du heller ikke. Den er en del av å være menneske. Men du kan løsne grepet den har på deg.
Det begynner med å legge merke til frykten når den melder seg, og å stille spørsmål ved den. Er dette en reell trussel, eller er det den gamle alarmen som går? Med tiden lærer du å skille mellom de to, og å handle ut fra det du faktisk ønsker, ikke ut fra frykten.
Det innebærer også å våge seg, gradvis, ut i den sårbarheten frykten advarer mot. Å vise litt mer av deg selv. Å ta sjansen på ekte nærhet. Hver gang du gjør det og ikke blir avvist, lærer nervesystemet ditt noe nytt: at det faktisk er trygt å være den du er.
Du er verdt å bli kjent med
Frykten forteller deg at det ekte deg ikke er verdt å elske. Men det er en løgn, formet av tidligere smerte. Sannheten er at du er verdt å bli kjent med, akkurat som du er, med alle dine sårbarheter og særegenheter.
Veien dit går gjennom å tørre å bli sett, litt etter litt, av mennesker som fortjener tilliten din. Det er skummelt, men det er også den eneste veien til den tilknytningen du egentlig lengter etter. Og du er sterkere enn frykten vil ha deg til å tro.
Dette temaet utforsker jeg dypere i boken min, Er jeg uelskbar? Hvorfor du føler deg alene og hvordan du kan endre det.