Den umulige oppgaven
Et samlivsbrudd innebærer vanligvis at man går fra hverandre. Man trekker seg tilbake, får avstand, og bruker tid på å komme seg videre.
Foreldre får ikke den muligheten. Dere skal fortsette å ha med hverandre å gjøre, ofte flere ganger i uken, i mange år framover. Og dere skal gjøre det mens dere begge er i en av de mest sårbare fasene i livet.
Det er verdt å anerkjenne hvor krevende dette faktisk er. Man forventes å samarbeide profesjonelt med et menneske man kanskje er dypt såret av, uten den avstanden som ellers ville gjort det mulig. At det ofte går galt en periode, er ikke overraskende. Det er nesten forventet.
Sorgen som ligger under
En ting som ofte overses i foreldresamarbeid, er at begge parter som regel er i en sorgprosess samtidig som de skal fungere praktisk.
Selv den som selv valgte bruddet, sørger som regel over noe. Over familien som ikke ble. Over fremtiden man hadde sett for seg. Over den delen av barnas oppvekst man nå ikke får være med på.
Denne sorgen kommer sjelden pent. Den kommer ofte som irritasjon, som kontrollbehov, som en trang til å ha rett. Og når to mennesker i sorg skal koordinere hverdagen sammen, blir det gnisninger.
Å vite dette hjelper ikke nødvendigvis der og da. Men det kan gjøre det litt lettere å forstå hvorfor små ting utløser store reaksjoner, både hos deg og hos den andre.
Å senke ambisjonen på riktig sted
Mange foreldre går inn i samarbeidet med et ideal om at de skal ha det fint sammen. At de skal kunne feire bursdager i fellesskap, snakke som venner, kanskje til og med bli en slags familie på nytt, i en annen form.
For noen fungerer det. For mange gjør det ikke, i hvert fall ikke med en gang. Og når idealet ikke nås, kjennes det som et nederlag.
Her er det verdt å senke ambisjonen på ett punkt og beholde den på et annet. Dere trenger ikke å ha et godt forhold. Dere trenger ikke å like hverandre. Det dere trenger, er et samarbeid som fungerer praktisk og som ikke belaster barnet.
Det er faktisk en helt annen og mye mer oppnåelig oppgave. Mange fungerer godt som foreldre sammen uten å ha noe varmt forhold i det hele tatt. Det er ikke et nederlag. Det er en løsning.
Forretningsmodellen
En tilnærming som hjelper mange, er å behandle foreldresamarbeidet mer som et arbeidsforhold enn som en personlig relasjon.
I et arbeidsforhold forventer man ikke å bli forstått følelsesmessig. Man forventer ikke unnskyldninger for gammelt. Man holder kommunikasjonen saklig, avklarer det som skal avklares, og lar resten ligge.
Konkret kan det bety faste rammer for kommunikasjonen. Avtal gjerne at praktiske ting tas skriftlig, at man svarer innen rimelig tid, og at samtaler om fortiden ikke hører hjemme i disse kanalene.
Det kan kjennes kaldt i begynnelsen, særlig hvis du fortsatt håper på en anerkjennelse fra den andre. Men mange opplever at nettopp denne nøkternheten senker temperaturen betydelig. Når man slutter å forvente noe emosjonelt av den andre, blir man også mindre skuffet.
Når den andre ikke samarbeider
Et vanskelig spørsmål mange sitter med, er hva man gjør når den andre ikke vil samarbeide. Når meldingene fortsetter å være anklagende uansett hvor saklig du er. Når avtaler brytes gjentatte ganger.
Det finnes ingen løsning som gjør dette lett. Du kan ikke tvinge fram samarbeidsvilje hos et annet menneske.
Det du kan gjøre, er å holde fast ved din egen del selv når den andre ikke gjør det. Ikke fordi det er rettferdig, for det er det ikke, men fordi det er det eneste som faktisk er innenfor din kontroll. Og fordi barnet ditt trenger minst én forelder som ikke lar konflikten styre.
Det finnes også hjelpeinstanser. Familievernkontoret tilbyr mekling og samtaler, og det er gratis. Mange venter altfor lenge med å bruke det, ofte fordi de tenker at den andre uansett ikke vil møte opp. Det er likevel verdt å forsøke.
Det blir som regel bedre med tid
En ting som er verdt å ta med seg: de fleste foreldresamarbeid blir bedre etter hvert.
Den første tiden etter et brudd er som regel den verste. Såret er ferskt, alt er nytt, og ingen har funnet formen ennå. Etter et par år har mange landet i noe som fungerer, selv om det i starten kjentes helt umulig.
Det betyr ikke at du bare skal vente og håpe. Men det kan være verdt å vite at det du står i akkurat nå, sannsynligvis ikke er slik det kommer til å være for alltid.
Hvis du kjenner deg igjen og ønsker noen å snakke med om situasjonen du står i, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt.